Saa, lenge siden sist naa, og mye vann under broen. Etter Puno og de flytende oeyene, dro vi til den andre siden av Lago Titicaca, der vi tilbrakte noen gode dager paa nordsiden av Isla del Sol. Her bodde vi i en enkel eco-logde drevet av tre broedre, hvorav en av dem, Alfonso, tok oss med opp paa en fjelltopp den foerste kvelden, der vi fikk vaere med paa en solseremoni med baal, rare sigaeretter og mye spiritualitet. Det var stor stas, og Alfonso ba Pachamama ta vare paa oss alle som en. Saa naa er vi trygge hender.
Etter Isla del Sol, dro vi til La Paz, som er verdens hoeyest beliggende hovedstad, og en fin en som saadan. Vi var i hovedstaden i en del dager, trasket rundt i heksemarkedet, drakk oel med unge tyske gutter, ransaket svartemarkedet og elektronikkgata paa utkikk etter nytt kamera, og saa flerfoldige daarlige filmer paa kino. Kamerajakten gikk saa som saa. Plutselig veltet vi oss i Nikon-er, Cannon-er, Sony-er og diverse annet snask, men da var prisen med ett i stiveste laget. Etter en god del frenetisk diskusjon og hodetvisting, bestemte vi oss for aa vente med kamerakjoepet, og noye oss saa lenge med mitt gamle digitalkamera, som vi heldigvis tok med som reserve. Jeg tok glupt nok ikke med kabel til dette kameraet, saa vi maa gaa noen omveier for aa faa bilder inn hit. Men snart, snart, skal dere faa se mer av reisa vaar, bilder og videosnutter:)
Etter La PAz tok vi bussen til Sorata, en vakker liten by som ligger 2 677 meter over havet i Cordillera-fjellkjeden. Her hadde vi herlige late dager paa et fantastisk fint, eldgammelt hotell, som tidligere hadde vaert baade sinnssykehus og fengsel, ifoelge eieren. Vi hadde rom med balkong, og tilbrakte dagene med boeker og godis, mens vi fikk stadige besoek av den fine hagens faste kolibripar. Fra Sorata dro vi til Rurrenabaque, som ligger nord i Bolivia i Amasonas-delen, ved elven Beni. Maaten vi kom oss dit paa var baade spennende, livsfarlig, ekstremt slitsom og kjedelig. Vi startet med jeep i Sorata, kjoerte opp til 4 800 meter og begynte aa sykle svaert saa bratt nedover enden av Cordillerakjeden med proffsykler for fjellsykling. Det var driiiitskummelt og fantastisk morsomt. Andreas var i sitt rette element og syklet fryktloest ned fjellet foerst i gruppa. Mine triggerhappy fingre holdt meg noen sykler bak ham i loepet, med skjelvende knaer og panikkfjes. Men jeg greide meg fint, jeg og (takk gudene for det...) Det tok oss to dager aa sykle ned fjellkjeden og til tider var det ekstremt slitsomt, i oppoverbakke med motvind og sterk sol, til tider var det livsfarlig med store loese steiner i den veldig bratte loeypa, men alle kom frem i god behold. Bortsett fra ei australiensk jente, som falt av sykkelen to ganger i loepet av de forste 20 minuttene den foerste dagen og satt i jeepen resten av sykkelturen:)
Den tredje dagen kjoerte vi jeep i en del timer, var innom en tefabrikk, og endte i Madidi, der vi skulle overlates til en annen turoperatoer, som skulle ta oss med baat resten av veien til Rurrenabaque, med alskens herrrlige aktiviteter paa veien. Vel, vel.. Tursjefen, Ivan, var en dust av proporsjoner, som endte alle setninger med "Thank you very much"og som har perfeksjonert kunsten aa lure turister til aa betale tunge grunker for tullskap. Vi fikk en "utrolig" laererik 30 minutters tur inn i jungelen til en liten dam han paastod det var flust av piraya i og tilbake igjen, og vi fikk delta paa en 30 minutters "night walk" om kvelden. Resten av tiden satt vi i baat eller rundt baalet. Det var vel og bra, og folka paa turen var hyggelige, men pengene vred seg i lomma over aa skulle overlates til idioten Ivan. Detta har vi fiksa opp i naa:) Det strenge, norske paret valset inn paa tour agency-kontoret i La Paz og la fakta paa bordet (tsk tsk).
Uansett, vel fremme i Rurrenabaque storkoste vi oss i dagesvis med den ufattelig fine og rene byen midt inne i jungelen, foer vi dro paa en tre dagers jungeltur, med hyggelige Ben fra Australia og to jungelguider, Milton og Rony. Jungelturen var kjempebra, varm, svett og spennende. Vi var stadig omringet av iltre villsvin som knasket bittesmaa kokosnoetter, hvilket loed som menneskeknokler, og stinket som ville helvete. Et par ganger loep vi til og med etter dem med hjertet i halsen, for aa faa sett dem. Og om natten kunne man hoere dem rundt leiren. Jeg vedder lua mi paa at de ikke var mer enn noen faa meter unna oss til tider, herlig for dem av oss som ikke sovner idet hodet legges paa bakken... Ifoelge Milton kunne de bevege seg i flokker paa opp til 200 stk, og detta er ikke koselige husdyr. Foeler de seg truet, loeper de rett paa. Det skjedde imidlertid ikke (takk gudene igjen), og vi overlevde Amazonas. Jungelen var smekkfull av insekter av alle slag, litt giftige og veldig giftige (...), fugler overalt, en og annen tapir, trolig noen jaguarer (som vi dessverre ikke saa) og saa mye annet som vi aldri kommer til aa vite at en gang eksisterer. Milton var en fantastisk guide og laerte oss mye om plantene og deres medisinske nytte, mens han pushet paa med coca-blader som vi tygget av hjertens lyst for aa holde toersten paa avstand (elvevann med klor i, er IKKE deilig).
Etter jungelturen dro vi tilbake til Rurrenabaque, der Andreas fikk en helseknekk, trolig takket vaere noen glade jungelorganismer, og vi plukket flott etter flott av kroppen.
Naa sitter vi i Cusco, Peru, etter en 22 timers herlig busstur til La Paz og en 15 timers busstur hit, og vi er klare for aa legge blikket paa mystiske og overveldende Machu Picchu. Det skjer om et par dager, foer vi igjen skal vende snuta mot Lima og fly til Buenos Aires, Argentina.
Saa, det var en heseblesende oppdatering av de siste ukene vaare. Hold pusten for visuell dokumentasjon:D
-J-
Etter Isla del Sol, dro vi til La Paz, som er verdens hoeyest beliggende hovedstad, og en fin en som saadan. Vi var i hovedstaden i en del dager, trasket rundt i heksemarkedet, drakk oel med unge tyske gutter, ransaket svartemarkedet og elektronikkgata paa utkikk etter nytt kamera, og saa flerfoldige daarlige filmer paa kino. Kamerajakten gikk saa som saa. Plutselig veltet vi oss i Nikon-er, Cannon-er, Sony-er og diverse annet snask, men da var prisen med ett i stiveste laget. Etter en god del frenetisk diskusjon og hodetvisting, bestemte vi oss for aa vente med kamerakjoepet, og noye oss saa lenge med mitt gamle digitalkamera, som vi heldigvis tok med som reserve. Jeg tok glupt nok ikke med kabel til dette kameraet, saa vi maa gaa noen omveier for aa faa bilder inn hit. Men snart, snart, skal dere faa se mer av reisa vaar, bilder og videosnutter:)
Etter La PAz tok vi bussen til Sorata, en vakker liten by som ligger 2 677 meter over havet i Cordillera-fjellkjeden. Her hadde vi herlige late dager paa et fantastisk fint, eldgammelt hotell, som tidligere hadde vaert baade sinnssykehus og fengsel, ifoelge eieren. Vi hadde rom med balkong, og tilbrakte dagene med boeker og godis, mens vi fikk stadige besoek av den fine hagens faste kolibripar. Fra Sorata dro vi til Rurrenabaque, som ligger nord i Bolivia i Amasonas-delen, ved elven Beni. Maaten vi kom oss dit paa var baade spennende, livsfarlig, ekstremt slitsom og kjedelig. Vi startet med jeep i Sorata, kjoerte opp til 4 800 meter og begynte aa sykle svaert saa bratt nedover enden av Cordillerakjeden med proffsykler for fjellsykling. Det var driiiitskummelt og fantastisk morsomt. Andreas var i sitt rette element og syklet fryktloest ned fjellet foerst i gruppa. Mine triggerhappy fingre holdt meg noen sykler bak ham i loepet, med skjelvende knaer og panikkfjes. Men jeg greide meg fint, jeg og (takk gudene for det...) Det tok oss to dager aa sykle ned fjellkjeden og til tider var det ekstremt slitsomt, i oppoverbakke med motvind og sterk sol, til tider var det livsfarlig med store loese steiner i den veldig bratte loeypa, men alle kom frem i god behold. Bortsett fra ei australiensk jente, som falt av sykkelen to ganger i loepet av de forste 20 minuttene den foerste dagen og satt i jeepen resten av sykkelturen:)
Den tredje dagen kjoerte vi jeep i en del timer, var innom en tefabrikk, og endte i Madidi, der vi skulle overlates til en annen turoperatoer, som skulle ta oss med baat resten av veien til Rurrenabaque, med alskens herrrlige aktiviteter paa veien. Vel, vel.. Tursjefen, Ivan, var en dust av proporsjoner, som endte alle setninger med "Thank you very much"og som har perfeksjonert kunsten aa lure turister til aa betale tunge grunker for tullskap. Vi fikk en "utrolig" laererik 30 minutters tur inn i jungelen til en liten dam han paastod det var flust av piraya i og tilbake igjen, og vi fikk delta paa en 30 minutters "night walk" om kvelden. Resten av tiden satt vi i baat eller rundt baalet. Det var vel og bra, og folka paa turen var hyggelige, men pengene vred seg i lomma over aa skulle overlates til idioten Ivan. Detta har vi fiksa opp i naa:) Det strenge, norske paret valset inn paa tour agency-kontoret i La Paz og la fakta paa bordet (tsk tsk).
Uansett, vel fremme i Rurrenabaque storkoste vi oss i dagesvis med den ufattelig fine og rene byen midt inne i jungelen, foer vi dro paa en tre dagers jungeltur, med hyggelige Ben fra Australia og to jungelguider, Milton og Rony. Jungelturen var kjempebra, varm, svett og spennende. Vi var stadig omringet av iltre villsvin som knasket bittesmaa kokosnoetter, hvilket loed som menneskeknokler, og stinket som ville helvete. Et par ganger loep vi til og med etter dem med hjertet i halsen, for aa faa sett dem. Og om natten kunne man hoere dem rundt leiren. Jeg vedder lua mi paa at de ikke var mer enn noen faa meter unna oss til tider, herlig for dem av oss som ikke sovner idet hodet legges paa bakken... Ifoelge Milton kunne de bevege seg i flokker paa opp til 200 stk, og detta er ikke koselige husdyr. Foeler de seg truet, loeper de rett paa. Det skjedde imidlertid ikke (takk gudene igjen), og vi overlevde Amazonas. Jungelen var smekkfull av insekter av alle slag, litt giftige og veldig giftige (...), fugler overalt, en og annen tapir, trolig noen jaguarer (som vi dessverre ikke saa) og saa mye annet som vi aldri kommer til aa vite at en gang eksisterer. Milton var en fantastisk guide og laerte oss mye om plantene og deres medisinske nytte, mens han pushet paa med coca-blader som vi tygget av hjertens lyst for aa holde toersten paa avstand (elvevann med klor i, er IKKE deilig).
Etter jungelturen dro vi tilbake til Rurrenabaque, der Andreas fikk en helseknekk, trolig takket vaere noen glade jungelorganismer, og vi plukket flott etter flott av kroppen.
Naa sitter vi i Cusco, Peru, etter en 22 timers herlig busstur til La Paz og en 15 timers busstur hit, og vi er klare for aa legge blikket paa mystiske og overveldende Machu Picchu. Det skjer om et par dager, foer vi igjen skal vende snuta mot Lima og fly til Buenos Aires, Argentina.
Saa, det var en heseblesende oppdatering av de siste ukene vaare. Hold pusten for visuell dokumentasjon:D
-J-
