Bolivia!!

Saa, lenge siden sist naa, og mye vann under broen. Etter Puno og de flytende oeyene, dro vi til den andre siden av Lago Titicaca, der vi tilbrakte noen gode dager paa nordsiden av Isla del Sol. Her bodde vi i en enkel eco-logde drevet av tre broedre, hvorav en av dem, Alfonso, tok oss med opp paa en fjelltopp den foerste kvelden, der vi fikk vaere med paa en solseremoni med baal, rare sigaeretter og mye spiritualitet. Det var stor stas, og Alfonso ba Pachamama ta vare paa oss alle som en. Saa naa er vi trygge hender.

Etter Isla del Sol, dro vi til La Paz, som er verdens hoeyest beliggende hovedstad, og en fin en som saadan. Vi var i hovedstaden i en del dager, trasket rundt i heksemarkedet, drakk oel med unge tyske gutter, ransaket svartemarkedet og elektronikkgata paa utkikk etter nytt kamera, og saa flerfoldige daarlige filmer paa kino. Kamerajakten gikk saa som saa. Plutselig veltet vi oss i Nikon-er, Cannon-er, Sony-er og diverse annet snask, men da var prisen med ett i stiveste laget. Etter en god del frenetisk diskusjon og hodetvisting, bestemte vi oss for aa vente med kamerakjoepet, og noye oss saa lenge med mitt gamle digitalkamera, som vi heldigvis tok med som reserve. Jeg tok glupt nok ikke med kabel til dette kameraet, saa vi maa gaa noen omveier for aa faa bilder inn hit. Men snart, snart, skal dere faa se mer av reisa vaar, bilder og videosnutter:)

Etter La PAz tok vi bussen til Sorata, en vakker liten by som ligger 2 677 meter over havet i Cordillera-fjellkjeden. Her hadde vi herlige late dager paa et fantastisk fint, eldgammelt hotell, som tidligere hadde vaert baade sinnssykehus og fengsel, ifoelge eieren. Vi hadde rom med balkong, og tilbrakte dagene med boeker og godis, mens vi fikk stadige besoek av den fine hagens faste kolibripar. Fra Sorata dro vi til Rurrenabaque, som ligger nord i Bolivia i Amasonas-delen, ved elven Beni. Maaten vi kom oss dit paa var baade spennende, livsfarlig, ekstremt slitsom og kjedelig. Vi startet med jeep i Sorata, kjoerte opp til 4 800 meter og begynte aa sykle svaert saa bratt nedover enden av Cordillerakjeden med proffsykler for fjellsykling. Det var driiiitskummelt og fantastisk morsomt. Andreas var i sitt rette element og syklet fryktloest ned fjellet foerst i gruppa. Mine triggerhappy fingre holdt meg noen sykler bak ham i loepet, med skjelvende knaer og panikkfjes. Men jeg greide meg fint, jeg og (takk gudene for det...) Det tok oss to dager aa sykle ned fjellkjeden og til tider var det ekstremt slitsomt, i oppoverbakke med motvind og sterk sol, til tider var det livsfarlig med store loese steiner i den veldig bratte loeypa, men alle kom frem i god behold. Bortsett fra ei australiensk jente, som falt av sykkelen to ganger i loepet av de forste 20 minuttene den foerste dagen og satt i jeepen resten av sykkelturen:)

Den tredje dagen kjoerte vi jeep i en del timer, var innom en tefabrikk, og endte i Madidi, der vi skulle overlates til en annen turoperatoer, som skulle ta oss med baat resten av veien til Rurrenabaque, med alskens herrrlige aktiviteter paa veien. Vel, vel.. Tursjefen, Ivan, var en dust av proporsjoner, som endte alle setninger med "Thank you very much"og som har perfeksjonert kunsten aa lure turister til aa betale tunge grunker for tullskap. Vi fikk en "utrolig" laererik 30 minutters tur inn i jungelen til en liten dam han paastod det var flust av piraya i og tilbake igjen, og vi fikk delta paa en 30 minutters "night walk" om kvelden. Resten av tiden satt vi i baat eller rundt baalet. Det var vel og bra, og folka paa turen var hyggelige, men pengene vred seg i lomma over aa skulle overlates til idioten Ivan. Detta har vi fiksa opp i naa:) Det strenge, norske paret valset inn paa tour agency-kontoret i La Paz og la fakta paa bordet (tsk tsk).

Uansett, vel fremme i Rurrenabaque storkoste vi oss i dagesvis med den ufattelig fine og rene byen midt inne i jungelen, foer vi dro paa en tre dagers jungeltur, med hyggelige Ben fra Australia og to jungelguider, Milton og Rony. Jungelturen var kjempebra, varm, svett og spennende. Vi var stadig omringet av iltre villsvin som knasket bittesmaa kokosnoetter, hvilket loed som menneskeknokler, og stinket som ville helvete. Et par ganger loep vi til og med etter dem med hjertet i halsen, for aa faa sett dem. Og om natten kunne man hoere dem rundt leiren. Jeg vedder lua mi paa at de ikke var mer enn noen faa meter unna oss til tider, herlig for dem av oss som ikke sovner idet hodet legges paa bakken... Ifoelge Milton kunne de bevege seg i flokker paa opp til 200 stk, og detta er ikke koselige husdyr. Foeler de seg truet, loeper de rett paa. Det skjedde imidlertid ikke (takk gudene igjen), og vi overlevde Amazonas. Jungelen var smekkfull av insekter av alle slag, litt giftige og veldig giftige (...), fugler overalt, en og annen tapir, trolig noen jaguarer (som vi dessverre ikke saa) og saa mye annet som vi aldri kommer til aa vite at en gang eksisterer. Milton var en fantastisk guide og laerte oss mye om plantene og deres medisinske nytte, mens han pushet paa med coca-blader som vi tygget av hjertens lyst for aa holde toersten paa avstand (elvevann med klor i, er IKKE deilig).

Etter jungelturen dro vi tilbake til Rurrenabaque, der Andreas fikk en helseknekk, trolig takket vaere noen glade jungelorganismer, og vi plukket flott etter flott av kroppen.

Naa sitter vi i Cusco, Peru, etter en 22 timers herlig busstur til La Paz og en 15 timers busstur hit, og vi er klare for aa legge blikket paa mystiske og overveldende Machu Picchu. Det skjer om et par dager, foer vi igjen skal vende snuta mot Lima og fly til Buenos Aires, Argentina.

Saa, det var en heseblesende oppdatering av de siste ukene vaare. Hold pusten for visuell dokumentasjon:D

-J-

Peru

Poteter og Inka kola. Perus to stoltheter.

Costa rica blei gjort unna i en fei. Rakk sá vidt á bli solbrendte og rase i kabel over en dal. Kostbart, men vakkert. Skulle gjerne brukt mer tid der.

Vi startet Peru med á bli tildelt försteklasse pá flyet fra Costa Rica. Dette var ikke ueffent etter nesten tre máneder med gule skolebusser. Vi blei sá i Lima i flere dager. Trengte á handle litt ymse og planlegge reisen videre. Lima var over all forventning en veldig hyggelig by og vi bodde staselig i en av dens finere bydeler. Etter noen dager vende vi med friskt mot snuten sydover for sá á fá den kraftig brendt etter bare noen timer.

Vi hadde planlagt á besöke Islas de Ballestas (fattigmans galapagos) utenfor Pisco, men pá bussen dit kröp noen under setet, skar hull i sekken som stod mellom beina mine og tok kameraet várt. Pisco ble for bare to ár siden rammet av et jordskjelv 7,9 pá richtersskala og sá fölgelig ut som en krigssone. Vi fikk meld tyveriet pá en provisorisk politistasjon og kom oss videre neste dag. Det hele var en heller ubehagelig opplevelse og särlig irriterende siden noen av de fineste motivene hittils har värt i Peru. Det kan ta en stund för vi fár skaffet oss et nytt siden de kun selger digital speilrefleks i Lima

Vi dro videre til Nasca for á se Nasca linjene. Mystiske geometriske former tegnet i jorda for lenge sida. Figurene omfatter bla. dyrefigurer og noe de kaller en astronaut, men som ligner mer pá en klassisk alien. Figurene kan bare ses fra lufta sá vi mátte opp i fly. Et veldig lite fly. Spennende, men kvalmende. De vet til dags dato ikke hvordan eller hvorfor figurene ble lagd.

Etter en natt dro vi sá videre til Ariquipa. Perus paris. En vakkert innrammet koloniby bygget i hvit vulkansk stein. Allerede her merket vi höyden.

Vi har ná värt i Peru i elleve dager og befinner oss i Puno ved Lake Titikaka (ca3800 moh). Puno er en koselig fjellby. Men höyden gjör det ekstremt slitsomt á väre her. Iallefall de förste dagene. Det gár bedre ná. I dag har vi värt pá báttur til de flytende öyene. En diger landsby bygget av en type strá. Opprinnelig for á beskytte seg mot omverden. Her har de kirke og skoler og padler rundt i báter av samme type som Kon Tiki. Folkene her lever fremdeles til en viss grad som de gjorde selv om det jo har blitt en av de störste turistattraksjonene i omrádet.

I morgen veder vi snuten mot Bolivia og Copacabana.

Stillehavskysten naa II

Her er noen bilder fra Isla de Ometepe i Nicaragua. Det blir et svare rot med kronologien, men det taales vel:)






Stedet vi bodde paa laa rett paa den stoerste stranda paa Ometepe



Skorpion paa do...



Kyle og Rachel, et amerikansk par vi moette baade her og paa Playa del Tunco i El Salvador. Dette var begynnelsen paa en vaat kveld i Nicaragua.

Costa Rica

Saa, etter en uke i San Juan del Sur, kom vi oss til Costa Rica i dag. Etter tre kyllingbusser og en noe forvirrende grenseovergang, endte vi opp paa et sted som er helt identisk med det forannevnte stedet. Her i Tamarindo er det om mulig enda mer amerikanisert og "sydensk", men Andreas har faatt blod paa tann og vil surfe mer. Han hoppet nemlig opp paa hesten igjen i gaar i San Juan, tok surfetimer, og denne gangen gikk det smertefritt. Han kom seg opp paa flere boelger og var svaert saa fornoeyd. Jeg, derimot, feiget ut og solbadet i stedet, som jeg maa innroemme er en av de mest idiotiske aktiviteter man kan bedrive.. I dag morges var Andreas ivrig og glad etter gaarsdagens boelgeeskapader, og jeg var brent nok en nyanse roedere..

I morgen skal gutten ri boelgene atter en gang, mens jeg grubler hardt paa hva jeg skal ta meg til.

-Itte no mer solbading, vaer saa snill...!-

Kanskje skal jeg forsere og temme en havets hest, jeg og.. Boelgene i disse trakter er ikke uoverkommelige, men vi har ikke penger til surfeopplaering her i Costa Rica, saa jeg maa i tilfelle ta det paa gefühlen. Det gikk jo saa bra sist:)

Vi har bare noen faa dager her i Costa Rica, foer vi flyr til Peru paa loerdag. Neste fase er i emning, og vi gleder oss. Jeg vet jeg lovet bilder i forrige innlegg, men PC-ene rundt omkring er kostbare smaa töser, og de har en tendens til ikke aa oenske kameraoppkobling. Snart, snart skal vi legge ut kjedelige bilder av oss i hammocker og lignende, i fleng, vi har masser!

Stillehavskysten naa

Bildene under er fra en vulkan-hike vi tok til Telica, en av de aktive vulkanene like ved Leon i Nicaragua. Det forrige utbruddet vulkanen hadde, var i 2007, om jeg husker riktig. Etter en del timers noksaa strevsom hike, med tunge ryggsekker og et par sutrete tyskere, kom vi opp til vulkanens krater, som var full av svovelroeyk og alskens demoner og heksetöser. Vi campet bare et par hundre meter fra vulkantoppen, blant gressende hester og kuer, og hiket ned igjen neste dag, til noen lite bemerkelsesverdige mud pools med kokende leire. Om kvelden drakk vi oss saerdeles beduggede med den ene guiden fra turen, Mark fra Canada, en hyggelig mann.

(Det herlige bikinibildet lengst nede, som Andreas, uten noen form for klarering, la inn for eget forgodtbefinnende (...), er fra et vannfall vi gikk til utenfor Esteli, foer vi kom til Leon.)

Etter Leon, dro vi rett ut til Isla de Ometepe, som er den stoerste oeya i Lago De Nicaragua, som igjen er den stoerste innsjoeen i Sentral-Amerika. Her utforsket vi ikke stort annet enn stranda, hammockene og noen flasker med rom. Dette igjen var fantastisk digg, og vi har trent latmannsmuskelen godt naa. Den strutter og flexer, og foerer oss videre paa turen. (Vi glemte kameraet paa hostellet, saa bilder fra vaare dager i fullstendig dekadanse kommer senere.)

I dag kom vi til San Juan Del Sur, en kystby paa stillehavssiden av Nicaragua, like ved grensa til Costa Rica. Faktisk (...) leker vi med tanken paa aa proeve oss paa surfingen igjen, denne gangen paa en noget mer begynnervennlig strand. Men naa om dagen mangler vi litt tiltak, vi er klare for Peru naa, og utsetter til stadighet aa dra til Costa Rica, som er ekstremt dyrt. Vi proever aa spare penger, med og uten hell, til Machu Picchu, som er kostbart, men saa klart med en svaert saa sterk appell. Pengesparing er virkelig en djevelsk aktivitet. Vi evner aa spare penger paa de mest idiotiske ting, som for eksempel et par kroners billigere middag, for saa aa blaase penger gladelig og leende bort paa utaallige flasker Flor de Caña. For eksempel leker vi ogsaa med tanken paa aa ta inn paa et svinedyrt hostell borti gata her, hvor rommet kommer med balkong, eget bad, kabel-Tv, air cond. OG kjoekken...men som ogsa koster 30 dollar natta, som her nede er en "svimlende" sum:)

Hva vi ender opp med aa gjoere de neste dagene, vet da gudene.. Kanskje aapner vi lommeboka for dyptvannsfiske, snorkling, surfing, latskap paa dyre hotellrom eller noe annet stas. Eller vi legger oss paa stranda her nede og svir oss enda mer lillabrune enn vi til naa har maktet aa faa til, mens pengene godter seg trygt i lomma og droemmer om ville fjell og inkamystikk.

-J-

telica Leon

Nicaragua!

Saa, naa er vi kommet oss til Nicaragua, det sjette landet saa langt paa turen. Vi har blitt svaert saa komfortable med kollektivtrafikken for folket her, og har paa to dager tatt chicken bus paa chicken bus for aa komme oss hit til Esteli i Nicaragua. I gaar sveipet vi innom tre land, El Salvador, Honduras og endelig Nicaragua. Dessverre blir ikke Honduras en del av turen vaar denne gangen, baade paa grunn av problemene som rir landet naa og tidspress. Men saann er´e bare...

Jeg maa si at chicken bus er en av de mest underholdende, morsomme, frustrerende og utmattende maater aa reise paa. Og, man vet aldri hvilken pris man faar, eller hvor man blir kastet av for saa aa bli presset inn i en ny buss paa vei til gudene vet hvor. Naar det er sagt, saa er dette en utrolig billig maate aa reise paa, mens turist-shuttlebussene er idiotdyre og fjollekomfortable..:) Vi toffer oss naa, og fniser av gringoene som bruker smaa formuer paa aa komme seg fra A til B, mens vi bruker en slikk og ingenting.


Etter at jeg (Jannicke) endelig ble i brukbar form igjen, dro vi altsaa fra San Salvador til kysten av El Salvador. Vi tilbrakte noen fine og til tider nervepirrende dager paa Playa Del Tunca som ligger ved kystbyen La Libertad. Her kom vi oss endelig opp paa et surfebrett, naer sagt, og det gikk

RETT AAT HELVETE!

I hvert fall for min del. Andreas er toffere enn meg og holdt ut lenger i de vanvittig store boelgene: Vi var noget dumme og valgte aa ikke (...) dra til nabostranda, som visstnok skulle vaere bedre for nybegynnere, og kastet oss i stedet, uten noen instruksjoner, uti sammen med rutinerte surfere.
Vi er naa en erfaring, og flere traumer, rikere, men heldigvis i live og med alle lemmer i behold, sett bort ifra noen skraper her og der. Jeg innbiller meg (saa klart) at jeg saa doeden i hvitoeyet og kastet inn haandkleet rimelig kjapt. Det etter aa ha kjempet forgjeves for aa komme meg ut av en svaert saa kjip stroem som ikke ga slipp paa meg, helt til, flaut nok, en fyr kom svoemmende ut til meg og dro meg innover mot land. Vel fem-syv meter fra fastland peker han bakover paa en kommende boelge og roper "fuerte"(stor, sterk) foer han svoemmer sin vei. Saa jeg padler som et vilt helvete innover, surfer saa (paa magen, saa klart) paa denne "enorme" faenskapen og kastes inn paa grunna, som herlig nok et dekket av digre rullesteiner, faar brettet i haka og stabber panisk opp paa land med skjelvende knaer, mens jeg sverger paa at jeg aldri, ALDRI, skal opp paa et satans surfebrett igjen. Stakkars Andreas fikk eder, bannskap og Jannickes svaert lite rettmessige aggresjon mot havet rett i ansiktet, etter at hun fant brettet hans flytende som en eierloes og druknet hund inne paa grunna uten at gutten var noe sted aa se, og vel fem timer senere var vi venner igjen:D Herligt!!
Kanskje vi proever igjen i Costa Rica, eller noe, paa en strand med soete smaa miniboelger.. Jeg tror Andreas kan faa det til bra, han har i hvert fall motet til det, og jeg tror ogsaa at det vil ta litt tid foer jeg og dette Havet blir gode venner igjen. Men jeg lover aa proeve.

Naa er vi altsaa i Esteli i Nicaragua. Andreas var her for en aatte aar siden og kjenner noen folk her, som vi skal proeve aa komme i kontakt med. Vi haaper paa fest og moro med lokalfolket.

Nicaragua har gitt et godt foersteinntrykk, groent, frodig og med et mildt og vennlig folk. Detta blir bra!

-Jannicke-